Hei

Jeg heter Marit og er 40 år. Opprinnelig er jeg fra Trondheim, men jeg bor nå i Kragerø med mann og to barn. Jeg er utdannet sivilingeniør, og har jobbet som dette i nærmere 14 år. Nå er jeg 70% ufør som følge av angst og kronisk utmattelse. Mitt ønske og mål er å kunne bruke min erfaring og åpenhet til å hjelpe andre, og å bidra til å gjøre det lettere å snakke om angst og psykisk helse generelt. På denne siden kan du lese min sykehistorie.

Utbrent

Ble utbrent. Møtte veggen. Gikk på en smell. Samme hva man kaller det, så skjedde det med meg i 2014. Eller, egentlig skjedde det jo mye tidligere, men "takket være" solid viljestyrke og moral holdt jeg det gående helt til jeg faktisk ikke kom meg ut av senga lenger. Jeg var totalt nedbrutt, både fysisk og mentalt. Og desperat. Desperat etter kunnskap om hvordan jeg kunne bli frisk. Jeg hadde to små barn å ta meg av. Jeg kunne ikke ligge her! Men det måtte jeg. Jeg måtte bli liggende lenge, i et totalt mørke. Mer eller mindre fullstendig ute av stand til å ta vare på meg selv eller familien.


Jeg fant ingen informasjon om hvordan jeg kunne bli bedre. Alt handlet om "hvordan unngå å bli utbrent", "10 tegn på at du er i ferd med å bli utbrent" eller "utbrenthet - en reell sykdom eller ikke?". Det fantes noen få beretninger om folk som hadde vært utbrent. Ingen av disse historiene hjalp meg. Ingen av dem var relevante for mitt vedkommende. Jeg var ikke utbrent på grunn av jobben min. Jeg var utbrent som følge av en kombinasjon av store psykiske og fysiske belastninger over lang tid, på flere arenaer. Og jeg hadde små barn. Jeg kunne ikke bare "hvile og ta tiden til hjelp".


Hos legen ble jeg møtt med skepsis. Jeg følte meg ikke trodd. Legen mente jeg burde trene. Trene?! Jeg som så vidt hadde klart å komme meg til legekontoret. Jeg som knapt klarte å sitte der uten å besvime. Jeg som var konstant kvalm, svimmel og utmattet. Legen mente jeg ikke hadde godt av å være sykmeldt over tid. Da er det nemlig statistisk sett mindre sjanse for å komme tilbake i jobb. Det er jo forsåvidt sant, men jeg hadde ikke noe valg. Legen forstod ikke. Jeg forstod ikke. Ingen forstod. Det var ensomt, frustrerende og deprimerende. 

Kronisk utmattelse, depresjon og angst

Utbrentheten utviklet seg til en kronisk utmattelsestilstand. I tillegg til utmattelse hadde jeg en rekke tilleggssymptomer, som kvalme, svimmelhet, hodepine, feberfølelse, smerter og hjernetåke. De første par årene var jeg mer eller mindre konstant sengeliggende. Alt kostet mer energi enn jeg hadde. Alt. Dusjing, spising, kommunikasjon. Alt man tar for gitt i hverdagen når man er frisk. En sjelden gang kunne jeg møte opp på ting, men da ble jeg "straffet" med ekstra dårlig form i ukesvis etterpå. Jeg hadde på den tiden utviklet en tung depresjon som følge av avmakten over at kreftene ikke strakk til. Jeg hadde også ekstremt mye angst. Alt jeg hadde av krefter gikk til barna mine, og til behandling hos psykolog.


Da jeg startet i terapi fikk jeg diagnosen generalisert angstlidelse, og ble fort klar over at dette var noe jeg hadde hatt i mange år. Sannsynligvis har jeg hatt det store deler av livet, i større eller mindre grad, og uten å være klar over det. Jeg er overbevist om at mange ting har kostet meg mer energi å gjennomføre enn hva man kan si er normalt, men så lenge kroppen var frisk nok, så gikk det bra. I forbindelse med utbrentheten ble den generaliserte angsten kraftigere, og samtidig utviklet jeg sterk angst for mange slags dagligdagse aktiviteter. Det ble nærmest umulig å ha noen avtaler av noe slag. En tur på butikken var vanskelig. Jeg kunne ikke være alene med barna mine. Det ble for uforutsigbart.


Angst og utmattelse har en gjensidig påvirkning på hverandre, med en uheldig selvforsterkende effekt. Angst er utrolig energikrevende, og kan føre til utmattelse. Når kroppen er utmattet, aktiveres angsten mye lettere.


I årene som fulgte ble jeg sakte gradvis bedre, selv om det gikk periodevis veldig opp og ned. Det har hele veien vært ekstremt vanskelig å finne passende aktivitetsnivå, og jeg har fått utallige tilbakefall etter å ha overvurdert egne evner, eller blitt for ivrig. 

Angst for utmattelse

Det å gjennomgå så langvarig og kraftig utmattelse og sykdom, gjorde at jeg utviklet en ny angst, nemlig angst for utmattelse. Denne angsten sliter jeg mye med ennå. I lang tid var jeg tvunget til å ligge stille og bare så vidt delta i mitt eget og barnas liv. Jeg vil gå så langt som å kalle denne opplevelsen et traume. I årevis opplevde jeg å bli adskillig dårligere i etterkant av enhver aktivitet. Det kom alltid en smell, som kunne vare i alt fra dager til uker. Da er det ikke rart at kroppen begynte å varsle fare i forkant av aktiviteter.


Måten kroppen min varslet på, var å sette inn et skikkelig støt av utmattelse før jeg skulle gjøre noe, nesten hva som helst. Jeg gikk inn i en form for frystilstand hvor hele kroppen ble så blytung at jeg knapt klarte å bevege meg. Øynene sved så mye at jeg ikke kunne ha dem åpne. Jeg ble så kvalm at jeg brakk meg. Det er jo slik, at angsten gjerne gir symptomer som samsvarer med det man har angst for. Angstens funksjon er å passe på oss. Derfor må den sørge for at vi lytter til den, og gi oss symptomer som vi tar på alvor, slik at vi kommer oss ut av den "farlige" situasjonen. Jeg er ikke redd for hjertebank eller vondt i brystet. Dette gjenkjenner jeg umiddelbart som falsk alarm. Det som derimot stopper meg gang på gang, er følelsen av utmattelse.


Noen ganger kan utmattelsen være reell, i den forstand at jeg faktisk er så sliten at jeg bør ta det med ro. Andre ganger er det angsten som lurer meg til å tro at jeg er slitnere enn jeg er, for å beskytte meg. Det er veldig vanskelig å vite hva som er tilfelle når jeg skal ta avgjørelsen om jeg skal utføre aktiviteten eller ikke. Denne angsten fører til at enhver aktivitet blir enda mer belastende og slitsom enn selve aktiviteten i seg selv. Paradoksalt nok forsterker den utmattelsen, som den egentlig prøver å beskytte meg mot. Dette har vært en meget ond sirkel å være inne i. Jeg synes endelig nå at det løsner litt. Det er nok fordi jeg er i bedre form enn før. Det skal mer til før jeg blir utmattet og dårlig, og det tar ikke like lang tid å hente meg inn igjen. Jeg merker at kroppen nå lærer seg, sakte men sikkert, at aktivtet ikke er like farlig lenger. 

Kronisk sykdom og helhetlig helse

Når man har vært syk over lengre tid, blir helsetilstanden adskillig mer komplisert enn ved korttidssykdom. Kronisk sykdom fører med seg en del mekanismer som gjøre at det er hensiktsmessig å se mer helhetlig på mennesket enn vi kanskje er vant til. Opprinnelsen til sykdommen eller lidelsen kan være fysisk, psykisk eller sammensatt. Det kan det i mange tilfeller være nødvendig å vite for å å få riktig behandling. Vel så viktig er det å finne ut hva som opprettholder tilstanden. En fysisk utløst sykdom vil som regel påvirke psyken, og en psykisk lidelse vil påvirke fysikken. Alt henger sammen. En tilstand av kronisk sykdom vil f.eks. få innvirkninger på tarmhelsen og hormonproduksjonen, som igjen påvirker både det psykiske og det fysiske. I en behandlingsprosess kan det derfor mange ganger være nødvendig å jobbe fra flere ulike vinkler, hvor mental trening, bevegelse, hvile, stressreduksjon og livsstil alle er sentrale ting.